Hjem Om meg Profil Kategorier Mote & Outfits Følg bloggen med Bloglovin'


Mareritt

I natt hadde jeg mareritt om ABB. Jeg og en haug med andre mennesker løp vettaskremt rundt i en bygning, og han gikk rolig rundt med gevær og skulle skyte oss. Og hvor enn vi løp så endte vi bare opp i blindveier og rom uten vinduer, så det var umulig å komme seg unna.

Jeg husker at jeg så ansiktet hans veldig tydelig for meg. Det var det ansiktet vi har sett så mange bilder av, hvor han sitter i bilen på vei til/fra fengslingsmøtet, med et selvtilfreds smil om munnen. Det var sånn han så ut, rolig og selvtilfreds. Også hadde han langt hår, sånn som på det første bilde vi fikk se, da vi fant ut hvem det var som hadde stått bak terroren.

Det var helt forferdelig. Jeg var redd lenge etter at jeg våknet. Heldigvis sovnet jeg igjen etterhvert, og drømte om noe hyggeligere.



Det blir bedre for hver dag, men det sitter i fortsatt. Slipper ikke helt taket. Sorgen og redselen.

 

5 kommentarer

Audrey

05.08.2011 kl.00:49

... <3

rzr

05.08.2011 kl.01:16

Skikkelig påvirka av dette du skjønner jeg? Jeg er helt blasert så jeg tenker ikke særlig over det. Leit å høre at du er redd, selv om jeg ikke helt forstår det. Mannen ble jo tatt på dagen, og det er ingen indikasjoner på at det er flere av dem der ute.

Mine mareritt handler for det meste om blod, gørr, mørke, trange rom og helt urealistiske monstre og mutanter. :P

Melissa

05.08.2011 kl.09:31

Jeg har også hatt flere mareritt om han gjøken der... :( men som du sier, det blir bedre for hver dag <3

Anneli

05.08.2011 kl.09:56

Har noen ganger en lik drøm.... Utrolig teit! :(

Julie Lund

05.08.2011 kl.14:59

rzr: Jeg sto på kjøkkenet mitt da jeg hørte bomba. Jeg hadde tenkt meg til byen, men bestemte meg for å vente til Endre var ferdig på jobb, så vi kunne dra sammen. Det kunne lett ha vært meg. Og de spekulerer jo i at han kan ha samarbeida med noen. Og når først én har gjort noe sånt, så føler jeg at det på en måte åpner for andre gale mennesker der ute... Og jeg bor jo her! Og er i sentrum hele tida.

Også kjente jeg én som var på Utøya. Han klarte seg heldigvis, men bestekompisen hans døde.

Jeg bare syns at alt dette er så nært. Derfor føler jeg sorg og redsel.

At du er helt blasert klarer jeg ikke å forstå. Hvor er empatien?

Skriv en ny kommentar

Julie Lund

29, Oslo



Blogglisten

Bloggurat

bloglovin

Follow JuliTruli





















































































































































































































































Related Posts with Thumbnails
hits